Godt over 100 frammøtte på Blå fikk presentert en rekke perspektiver fra boka gjennom et introduksjonsforedrag fra seniorrådgiver Sigrun Johnstad i Fellesrådet for Afrika. Johnstad er redaktør for boka, og har skrevet bokas innledningsartikkel. Med seg hadde hun Blessings Chinsinga fra Malawi, som uforvarende havnet i begivenhetenes sentrum da store protestaksjoner mot myndighetene brøt ut i juli 2011. Hans egen beretning fra de voldsomme hendelsene er viet et eget kapittel i boka.
Ulikhet
Noe av motivasjonen for Fellesrådets nye bok er å være en reaksjon på et paradigmeskifte i omtalen av det afrikanske kontinentet de siste par årene. Fra å ha vært beskrevet som et håpløst kontinent, kjennetegnet av fattigdom, krig, sult og sykdom, har en ny diskurs om økonomisk vekst og større grad av politisk stabilitet fått et bredt fotfeste i de siste årenes fortellinger fra Afrika. På topp-ti lista over land med størst økonomisk vekst i verden er sju afrikanske, kontinentets samlede BNP har vokste med mer enn 50 prosent mellom 1999 og 2009, og i 2011 passerte verdien av Afrikas økonomier Indias. Med slike lyse prognoser som bakteppe lokkes stadig flere investorer til kontinentet, og trenden forsterkes.
Under overflaten tvinger imidlertid en helt annen historie seg fram. Om lag 80 prosent av Afrikas befolkning kan karakteriseres som mer eller mindre fattige. Nesten halvparten tjener mindre enn 1,25 dollar om dagen. Bare 28 prosent har jobber med stabil inntekt. Med andre ord, den økonomiske veksten har ikke kommet folk flest til gode. Tvert i mot har forskjellene mellom fattige og rike økt dramatisk i flere av landene med størst økonomisk vekst.
Selv om denne ulikheten underkommuniseres og ofte utelates når media og investorer rapporterer og reklamerer, har reaksjonene vært mange fra de som er direkte berørt. I en rekke afrikanske land har sivile protestbevegelser markert sin misnøye over urettferdig fordeling og manglende demokratiske rettigheter. Protestene i Tunisia, Egypt og Libya i 2011 er de mest kjente, men også sør for Sahara har eksemplene vært mange.
Perspektiver fra Malawi
En med særlig gode forutsetninger for å analysere disse perspektivene er Blessings Chinsinga, postdoktor ved Department of Political and Administrative Studies ved University of Malawi’s Chancellor College. I februar 2011 holdt Chinsinga en forelesning hvor han trakk linjer mellom situasjonen i Malawi og den arabiske vår som da var i full gang. Like etter ble han kalt inn til et politiavhør som varte en hel dag. Chinsinga ble beskyldt for å oppfordre sine studenter til opprør mot regjeringen. Arrestasjonen av Chinsinga og en lang konflikt i etterkant om retten til akademisk uavhengighet var en av de utløsende årsakene til masseprotestene i Malawi 20. juli 2011.
På Fellesrådets lanseringsseminar beskrev Chinsinga dette døgnet i avhør. Han beskrev også de politiske forholdene i Malawi som over tid hadde utviklet seg i først positiv, men deretter i negativ retning. På midten av 2000-tallet ble Malawi regnet som et foregangsland i Afrika, med progressive programmer som sikret matsikkerhet og stabil økonomisk vekst. Men fra og med 2009 forsøkte president Mutharika å sikre sin egen politiske makt gjennom svært udemokratiske virkemidler, blant annet ved å gjøre det grunnlovsstridig å kritisere regjeringen. Det ble også forbudt for enkeltpersoner å benytte seg av rettssystemet mot regjeringens avgjørelser. Samtidig med frihetsbegrensende lovendringer, ble den økonomiske politikken endret. Tidligere vellykkede subsidieprogrammer ble lagt om slik at enkelte kontraktører ble favorisert. Mye tyder også på at disse kontraktørene finansierte deler av president Mutharikas valgkamp i 2009.
I politiske landskap hvor den økonomiske veksten kanaliseres til en liten elite framfor å komme folk flest til gode, skapes grobunn for misnøye og store protestaksjoner. Folk finner seg ikke i urettferdighet. Afrikas 99 % - økonomisk vekst, ulikhet og protest tar for seg denne tematikken.