Migrant = Menneske
De siste årene har europeiske land, inkludert Norge, implementert tiltak for å hindre migranter fra afrikanske land i å nå europeiske grenser, med økende fokus på sikkerhet og grensekontroll. Mange steder ser vi at ytre høyre vinner frem med innvandringskritisk retorikk, men vi ser også at tradisjonelt mer innvandringspositive partier og fløyer går til valg på strengere innvandringspolitikk. Retorikken i det offentlige ordskiftet understreker en “bølge” av migranter fra Afrika som angivelig truer Europa, som rettferdiggjør behovet for innstramming. Samtidig viser statistikken et annet bilde. De absolutt fleste afrikanske migranter reiser til nærliggende land på det afrikanske kontinentet - ikke til Europa.
Migrasjon er dessuten en naturlig og kontinuerlig del av menneskehetens historie, og selv om antallet migranter globalt har økt, er andelen som migrerer fortsatt stabil når befolkningsvekst tas i betraktning.Den forenklede, og tidvis polariserte, debatten rundt innvandring overser mange viktige nyanser og realiteter. Vedvarende fokus på hvordan innvandring kan begrenses, overskygger de mange positive mulighetene migrasjon kan by på, både for menneskene som migrerer, og landene de migrer mellom - slik som økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon, og sosial og politisk utvikling. En slik debatt taper alle på. Den ensidige og ofte dehumaniserende retorikken rundt migrasjon overskygger dessuten individene og historiene bak innvandringstallene. Migranter er mennesker. Ulike årsaker og motivasjoner ligger til grunn for deres reiser. Noen befinner seg i sårbare og vanskelige situasjoner, og i mangelen på tilgang til trygge og ordnede reisemuligheter kan de være nødt til å ta store risikoer for å sikre en trygg og verdig fremtid.
Uansett hvem migranter er - uansett hvordan eller hvorfor de reiser - har de like mye krav på respekt for sitt menneskeverd og sine rettigheter som andre mennesker. Dette inkluderer retten til bevegelsesfrihet og retten til å søke asyl - rettigheter som både Norge og andre europeiske land plikter å respektere.
Politikk på bekostning av menneskerettigheter og solidaritet
I Norge virker det som politikere gjør sport av å være strengest på innvandring, og i Europa går den migrasjonspolitiske utviklingen stadig mer på direkte akkord med grunnleggende menneskerettigheter. EUs “migrasjonsforebyggende” partnerskapsavtaler med land som Libya og Tunisia, gir betydelig økonomisk og teknisk støtte til disse landene for å stoppe migranter før de når Europa. Konsekvensen er en situasjon der migranter utsettes for svært alvorlige menneskerettighetsbrudd. EUs “migrasjonsforebyggende” politikk har bidratt til at tusenvis av migranter har druknet i Middelhavet, og enda flere tusen har havnet i interneringsleirer under umenneskelige forhold for å hindres i å reise mot Europa. Flere europeiske land vurderer også såkalte tredjelandsavtaler, der asylsøkere sendes til land utenfor Europa for å få sine søknader behandlet der. Modellen tar inspirasjon fra Storbritannias foreslåtte Rwanda-avtale - en avtale som nylig ble nylig ble skrinlagt, blant annet etter kritikk fra FN og ulike menneskerettsorganisasjoner, som påpekte at avtalen stred med både menneskerettigheter og prinsipper om internasjonal solidaritet.
Norge har til dels vært medskyldig i utviklingen, gjennom økonomiske bidrag til EUs “migrasjonsforebyggende” arbeid i afrikanske land. Enkelte norske politikere har nå også tatt til orde for å se på muligheten for tredjelandsavtaler der asylsøkere “omplasseres” til andre land. De siste årene har regjeringen også stadig kuttet i antallet kvoteflyktninger.
Mange politikere hevder at stadig strengere tiltak er nødvendig. Samtidig er det et faktum at Norge og andre land i Europa tar imot svært få flyktninger sammenlignet med land i det globale sør. For mange migranter er det svært begrensede muligheter for å migrere til Europa på trygt og ordnet vis - for eksempel vil et mulig behov for asyl i seg selv være grunnlag for avslag på søknad om visum og innreise til land innenfor Schengen, herunder Norge. Mottakskapasiteten i mange av landene som huser de fleste av verdens flyktningmigranter er under press, ikke minst ettersom dette er land som ofte er presset for ressurser fra før. Likevel har regjeringen også kuttet i bistanden til tiltak for å ivareta flyktninger i slike land.
Mot en Rettferdig og Inkluderende Migrasjonspolitikk
Vi trenger en helhetlig tilnærming til migrasjon, innvandring og integrering som fokuserer på å ivareta mennesker uansett hvor de er, og uansett hvorfor de migrerer. Norge bør være en forkjemper for en internasjonal migrasjonspolitikk som støtter opp om migranters rettigheter og anerkjenner Norges ansvar som en del av det globale fellesskapet.
Derfor krever vi at Norge:
Respekterer og støtter retten til asyl og bevegelsesfrihet i tråd med FNs menneskerettighetserklæring og internasjonale forpliktelser.
Utformer en faktabasert migrasjonspolitikk som respekterer grunnleggende menneskerettigheter og unngår tredjelandsavtaler som fraskriver Norge fra sitt internasjonale ansvar.
Øker antall kvoteflyktninger i tråd med anbefalingene fra FN, til minst 5 000 årlig.
Samarbeider med afrikanske diasporaorganisasjoner i Norge som sentrale partnere i migrasjonsspørsmål. Deres innsikt kan bidra til løsninger for utvikling både i Norge og i afrikanske land.
Øke bistanden til flyktningleire og til land som tar imot stort antall flyktninger for å sikre at mennesker på flukt får den hjelpen de trenger - uansett hvor de befinner seg.
En migrasjonspolitikk som fokuserer på solidaritet og menneskerettigheter må vektes over en innstramming av politikken rotet i fremmedfrykt og polarisering. Ved å investere i bistand og støtte til trygge migrasjonsruter, viser Norge veien for en migrasjonspolitikk som møter mennesker på flukt i dag med respekt og medmenneskelighet.
Den globale gjeldskrisa har i takt med økende privatisering, finanskrise, pandemi, miljøkriser og konflikt økt kraftig. Samtidig har finansieringsgapet for utviklingsbehovene nådd 4,2 trillioner USD årlig. I 2025 avholdes FNs fjerde Financing for Development- konferanse (FfD4) hvor gjeldskrisa er høyest på agendaen. Norge, som både har en særlig sentral rolle i arrangering av konferansen, og som historisk ledende på gjeldsspørsmål, har en unik mulighet til å spille en viktig rolle for å sikre helt nødvendige tiltak.
Dagens finansiering går fra Sør til Nord
Dagens gjeldssituasjon er så alvorlig at FN peker på at minst 54 land har behov for akutt gjeldsreduksjon, og 138 land har et kritisk gjeldsnivå. I praksis betyr dette at lavinntektsland i snitt bruker tilsvarende summer på gjeldsbetjening som de gjør samlet på helse, utdanning, sosiale sikkerhetsnett og klimatiltak. For afrikanske land er gjeldsbetjeningen 50 prosent mer enn hva de kan bruke på de samme tiltakene.
Med andre ord er det umulig å sikre mennesker tilgang til nødvendige tjenester, følge opp klimaforpliktelser eller oppnå øvrige bærekraftsmål uten å stanse de enorme pengestrømmene som går fra lavinntektsland til land i nord gjennom gjeldsbetjening.
Siden forrige store gjeldskrise, har kreditorbildet endret seg. Kreditorene er i dag mer mangfoldige enn tidligere. Kina har gjort sitt inntog som største statlige kreditor, særlig i Afrika, samtidig som private aktører utgjør den største andelen av lånene og oftest med de dårligste vilkårene. Dette medfører mye hemmelighold rundt låneavtaler, uansvarlig långivning og lånetaking, samt ekstreme rentenivå og kreditorer som nekter å akseptere tap. En farlig cocktail som befolkningen betaler prisen for.
Mulighetsrommet for løsninger er nå
Den fjerde Financing for Development-konferansen (FfD4) avholdes sommeren 2025. Dette er første store muligheten for å kunne skape endring, og gjeldsutfordringene er høyest på agendaen.
Det er stor enighet i den alvorlige realiteten og medlemsland og øvrige kreditorer oppfordres til å bidra til åpenhet og bærekraftige gjeldsbyrder.
Samtidig trengs det mye mer konkrete, og ikke minst, bindende tiltak. Fram mot konferansen avholdes flere forhandlingsmøter hvor både ambisjonsnivå, prioriteringer og konkrete tiltak diskuteres og i stor grad avgjøres.
Norge må ta lederskap i FfD4
FfD4 finner sted i Spania, som leder forhandlingene sammen med Portugal og Burundi. Samtidig er Norge blant landene som tilrettelegger konferansen. Dette gir Norge en særlig viktig rolle – både på prosess og tiltak.
Norge må sørge for en ryddig, inkluderende og åpen prosess og konferanse. De siste årene har det vært en økende trend at forhandlinger i FNs prosesser skjer i lukkede rom. Dette gjør det vanskelig for sivilsamfunn å holde land ansvarlige for sine posisjoner. Derfor er det viktig Norge arbeider for å sikre åpne prosesser der forhandlingene skjer i plenumssaler hvor alle land må kunne stå for hva de selv forhandler. I tillegg må Norge støtte at internasjonalt og nasjonalt sivilsamfunn får bidra under de ulike forberedende møtene og sikre reelle innspillsmuligheter.
Videre må resultatet av konferansen være konkrete tiltak med høyt ambisjonsnivå. Disse må sikre at rike land forplikter seg til å gi gavebistand til lavinntektsland og at nye kilder for finansiering ikke skaper eller forverrer gjeldsbyrder gjennom lån eller latent gjeld som uforsvarlige garantiordninger. Samtidig må det sikres en uavhengig mekanisme for å løse dagens gjeldskriser, samt sørge for åpenhet og at nye lån som gis og tas opp er ansvarlige.
Derfor trenger vi:
1. En åpen, forutsigbar, effektiv og rettferdig gjeldshåndteringsmekanisme under FN. Denne må kunne brukes av alle land med ikke-bærekraftig gjeld og gjelde på tvers av kreditorer, inkludert de private. Common Framework har dessverre vist seg å være altfor treigt, ekskluderende og ikke føre til tilstrekkelig gjeldslette.
2. Omforente prinsipper for ansvarlig långivning og låneopptak. Disse prinsippene må ivareta hensyn til menneskerettigheter, klimatiltak, sikre befolkningens grunnleggende behov og økonomiske endringer og inflasjon.
3. Et åpent og tilgjengelig åpenhetsregister for alle låneavtaler. Slik vil befolkningen kunne holde egne myndigheter til ansvar for sine lån, samt at kreditorene kan holdes til ansvar. Blant annet kan man nekte kreditorer å kreve tilbakebetaling dersom de ikke har offentliggjort lånene.
4. Rike land må sikre gavebistand og finansiering til land som trenger dette. Såkalte “innovative kilder” som garantier og lån kan ikke tas fra bistandsmidler. I forkant må også donorer gjennomføre grundige gjeldsbærekraftsanalyser og motstå fra å kreve motpartsgarantier hos land med høyt gjeldsnivå, for å ikke bygge opp latent gjeld som kan utløse store betalingsforpliktelser.