For mange afrikanske land er de rike naturressursene en forbannelse, skriver vinner av Raftoprisen 2008, pastor Bulambo Lembelembe Josué, i forordet til boka. Hovedårsaken til krigen i Kongo er kampen om kontroll over vitale mineralressurser, påpeker han, drevet fram av den uhellige alliansen mellom grådige stormakter og kyniske lokale ledere.
Mange hevder at Afrika var glemt 1990-årene. Den kalde krigen var over, interessen fra supermaktene var dalende og konflikter og økonomisk stagnasjon tok over. De siste årene har imidlertid Afrika kommet høyere på den internasjonale dagsorden. Frankrike, Storbritannia og USA har fattet ny interesse for kontinentet. Nye stormakter som Kina, India og Brasil har kommet til og kniver om tilgangen til de samme ressursene, politiske alliansene og militære alliansene.
Til det bedre?
Hva har denne nye interessen ført til? Ser lokalbefolkningen i landene noe til de positive konsekvensene av den nye oppmerksomheten? Har myndighetene fått flere alternativer å velge mellom? Den nye årboka undersøker stormaktenes økonomiske, militære og politiske agenda i Afrika og reiser spørsmålet om den nye interessen er til det bedre eller verre for afrikanske land. Hvem tjener eller taper på den nye interessen og hvordan?
Thorodd Ommundsen tar i en reportasje fra Øst-Kongo for seg det kyniske spillet om Kongos mineralressurser. Han beskriver hvordan utvinning av og handel med tinnmalm i Øst-Kongo foregår innenfor en halvkriminell, halvmilitær ramme. Tinn er ett av flere mineraler fra Kongo som brukes i produksjon av mobiltelefoner. Både opprørere og regjeringshær har store økonomiske interesser i mineralutvinning, og som så mange ganger tidligere i Kongos historie trekker også utenlandske interesser i trådene. Og mer enn tidligere henger dette sammen med det store forbruket av elektronikkprodukter.
Men hvis vi skal forstå hva krigen i Kongo dreier seg om, må vi også se på konfliktene knyttet til land, etnisitet og statsborgerskap, framholder seniorforsker ved Fafo, Morten Bøås. Disse har eksistert i lang tid, men er blitt viet lite oppmerksomhet. Det er viktig å huske på at under merkelapper som LRA, Hutu, Tutsi, Kony, Nkunda og så videre ligger det et lappeteppe av uløste sosiale konflikter. Dette er komplisert: I hvert eneste tilfelle har konflikter i ett land forbindelseslinjer til situasjonen andre steder i regionen, påpeker han.
To ganger siden 1996 har den rwandiske hæren okkupert områder i det østlige Kongo. Ved første øyekast kan Rwandas innblanding i Øst-Kongo tolkes som et forståelig behov for å forsvare seg mot fiender de oppfatter som en alvorlig sikkerhetsrisiko, som en nødvendig foranstaltning for å forsikre seg mot et nytt folkemord, skriver Espen Unneberg i sin reportasje fra Rwanda. Det er imidlertid heller ikke vanskelig å se sammenhengen mellom rwandiske foretningsmenns interesser og tilstedeværelse i Kongo og myndighetenes behov for innflytelse i det samme området, framholder han.
Historiske mønstre
Kamp om ressurser, kamp for tilhørighet til nasjoner og etniske grupper, sosiale forskjeller, dårlige ledere, kyniske ledere, grådige ledere, grådige stormakter, historiske mønstre av urettferdighet – alt dette er med på å bidra til konfliktene på det afrikanske kontinentet.
Har for eksempel Frankrike, den gamle stormakt i afrikansk sammenheng, endret sin Afrika-politikk i ikke-kolonialistisk retning, slik president Nikolas Sarkozy gjerne påstår? Eller er vi vitne til en «gammel politikk i ny innpakning», slik Andreas Mehler, direktør ved avdeling for Afrika-kunnskap ved Tysk institutt for globale og regionale studier (GIGA) i Hamburg, hevder i sin artikkel? Ketil Fred Hansen ved Universitetet i Stavanger undersøker Mehlers påstand ved å se på Frankrikes forhold Tsjad - en tidligere koloni som både ressursmessig, militært og politisk blir stadig viktigere i Sentral-Afrika. Hansen spør: Er Frankrike virkelig Tsjads beste venn, slik Tsjads president Idriss Deby liker å si sine festtaler?
Hva betyr etableringen av USAs nye kommando for Afrika, Africom? - Pentagon forbereder seg til den dagen et avbrudd i oljetilførselen eller en annen krise gjør et direkte militært inngrep nødvendig, svarer Daniel Volman, direktør ved African Security Research Project i Washington DC. Siden slutten av 1990-tallet har Afrika blitt en stadig viktigere kilde for amerikansk oljeimport. Afrika leverer nå mer olje til USA enn Midtøsten. Africoms leder, general William Ward, legger ikke skjul på at USAs voksende avhengighet av afrikansk olje er en den viktigste grunnen til opprettelsen av styrken. Prioritet nummer to for den nye kommandoen er kampen mot terrorisme, sier han, ifølge Volman.
Det er ikke usannsynlig at oljesektoren har bidratt med flere problemer enn goder i Afrika, skriver Sigurd Jorde, redaktør for Fellesrådets forrige årbok, «Oljespill», i sin artikkel.
- Det dreier seg om den største pengestrømmen inn i Afrika gjennom historien, påpeker han. Oljeproduksjonen har «smørt» en lang rekke konflikter og holdt afrikanske diktatorer ved makten. Når myndighetene har trygge inntekter fra oljen, er de ikke avhengige av skatteinntekter. Til gjengjeld trenger de heller ikke levere noe til folket. Oljen har de siste tiårene også bidratt til økt konfliktnivå, både i Sudan, Nigeria og en rekke andre land framholder Jorde.
Et kappløp – eller flere?
Kanskje vi kan si at vi i dag er vitne til et nytt «kappløp om Afrika». Men dagens kappløp skiller seg i så fall fra det opprinnelige kappløpet, påpeker mange av bidragsyterne. Det første kappløpet om Afrika kulminerte med Berlin-konferansen i 1884, da de europeiske stormaktene satte seg ned ved forhandlingsbordet i Berlin med passer og linjal, og delte Afrika-kartet mellom seg. I dag er Afrika selv representert ved forhandlingsbordet internasjonalt. Afrikanske ledere bør bli flinkere til å utnytte denne situasjonen, påpeker mange av bidragsyterne i boka.
- I dag er Afrika langt fra å være et offer. Landene på kontinentet er selv til stede ved bordet, skriver Akwe Amousu, senioranalytiker på Afrika-kontoret til The Open Society Institute. Men, legger hun til – det er sterk skepsis til hvor godt afrikanske myndigheter representerer sine egne folk, og til om Afrika sin forhandlingsevne er på høyde med situasjonen.
Et sentralt tema i denne sammenhengen er de såkalte «nye stormaktenes» inntog på banen. En hovedproblemstilling er om dette gir Afrika en sterkere forhandlingsposisjon, i og med at man har mulighet til å spille forskjellige aktører ut mot hverandre.
- Den største utfordringen er ikke å overtale Kina til å praktisere ansvarlig globalt lederskap, men å hindre afrikanske ledere i å sløse bort de enorme mulighetene den kinesiske kapitalen gir. Det afrikanske sivilsamfunnet må stille både de kinesiske og sine egne ledere til ansvar, skriver Amosu.
«Sikkerhetisering»
Beskrivelsen av Afrika som «det glemte kontinent» er ikke lenger like treffende fra et sikkerhetspolitisk ståsted, skriver Kristin Haugevik, forsker ved NUPI. Tvert i mot: Mens konflikter på Balkan og i Midtøsten dominerte mediebildet og den internasjonale debatten på 1990-tallet, tyder mye på at internasjonale sikkerhetsaktører nå for alvor har rettet blikket mot Afrika, mener hun. I skrivende stund foregår noen av FNs mest omfattende fredsoperasjoner på det afrikanske kontinent. En ny trend er dessuten at også de europeiske organisasjonene EU og NATO har gjort sin sikkerhetspolitiske inntreden i Afrika. Siden oppstarten i 2004 har Den afrikanske union (AU) vært en viktig tilrettelegger, partner og døråpner for alle disse tre organisasjonenes engasjement i afrikanske konflikter.
Det som foregår i Afrika, kan kalles for en «sikkerhetisering», framholder den sørafrikanske forskeren Sabelo J. Ndlovu-Gatsheni. Dette begrepet beskriver en prosess hvor et problem – det være seg av militær, politisk, økonomisk, samfunnsmessig eller miljømessig karakter - blir definert som sikkerhetspolitisk, og dermed som avgjørende for en stats overlevelse. Denne tankegangen kan bidra til å gjenopplive et farlig bilde av Afrika – et bilde som framstiller Afrika som et kontinent som ikke har annet enn kaos og risiko å bidra med, et Afrika som framstår som en trussel mot de «fredelige» områdene Nord-Amerika og Europa, framholder han.
Sikkerhetiseringen av Afrika er tett knyttet til politikken omkring svake og kollapsede stater, påpeker Ndlovu-Gatsheni. Det er skapt et bilde av svake stater som den kalde krigens foreldreløse barn, uskyldige ofre for globale krefter som suger ut all deres kraft og utnytter deres naturressurser. Denne forestillingen overser den viktige rollen ledere som Siaka Steven i Sierra Leone, Mobutu Sese Seko i Zaîre og Mohamed Said Barre i Somalia har spilt i svekkelsen av sine land, skriver han.
FNs sikkerhetsråd
Hvis Afrika har så stor sikkerhetspolitisk betydning, hvorfor er da Afrika det eneste kontinentet som ikke er representert i FNs sikkerhetsråd, spør Nhamo Samasuwo, programdirektør ved den frittstående sørafrikanske forskningsinstitusjonen Institute for Global Dialogue (IGD).
- Den afrikanske union (AU) mener at Afrika bør ha to faste plasser med vetorett i Sikkerhetsrådet, og fem ikke-permanente plasser, påpeker han. - Vetoretten har helt avgjørende vekt i den globale maktkalkulasjonen, og å delta i Sikkerhetsrådet uten den kan sammenliknes med å akseptere et annenklasses globalt medborgerskap.
Nyheter fra Afrika når oss dessverre uforholdsmessig ofte som bilder av krig og konflikt.
Påvirket av denne triste bildestrømmen er det lett å glemme at de fleste mennesker i Afrika lever i fred, og at mange av dem lever i unge demokratier med sterk økonomisk vekst. En av utfordringene for det afrikanske sivile samfunnet ligger i arbeidet med å fordele denne veksten. Vi ser at svært mange afrikanske land, spesielt dem med sterke råvarer som olje og mineraler, har sterk økonomisk vekst, samtidig som de plasserer seg langt nede på FNs statistikk over menneskelig utvikling.
Journalist Yngve Leonhardsen rapporterer fra Benin – ett av disse unge demokratiene. Entusiasmen for demokratiet er stor, men spørsmålet stilles likevel: Hva med sosiale reformer og økt velstand for massene? Når kommer de? - Ja, demokratiet vårt fungerer, sier den unge mopedtaxisjåføren i Benins hovedstad Cotonou stolt, før han legger til: - Men man trenger mat også!
Innholdsfortegnelse for årboka:
Pastor Bulambo Lembelembe Josué, Raftoprisvinner 2008:
Ressursenes forbannelse
Thorodd Ommundsen, tidligere informasjonsansvarlig i Fellesrådet:
Mobilmineralene – Kongos kyniske krigsbytte
Morten Bøås, seniorforsker, Fafo:
Sentral-Afrika – kontinentets konfliktfylte hjerte
Espen Unneberg, leder for Fellesrådets informasjonsutvalg:
Rwanda: Folkemordets gjenklang
Andreas Mehler, direktør for avdeling for Afrika-kunnskap, GIGA, Hamburg:
Fransk Afrika-politikk: Militarisert og omstridt
Ketil Fred Hansen, post doc-stipendiat ved Universitetet i Stavanger:
Frankrikes to ansikter i Afrika
Cyril I. Obi, forsker ved Nordiska Afrika-institutet (NAI) i Uppsala:
Når demokrati er det eneste valget
Yngve Leonhardsen og Ketil Gyberg, journalister:
Benin: Scener fra et afrikansk demokrati
Akwe Amosu, senioranalytiker ved The Open Society Institute, Washington DC:
Kina i Afrika: Ei utfordring for afrikansk sivilsamfunn
Daniel de Lemos Ribeiro, zoolog i miljøorganisasjonen JA! i Mosambik:
Skog forsvinner, håp forsvinner
Martine Dahle Huse:
Kina – etterspurt, men blind, utlåner?
Ellen Cathrine Kiøsterud og Simon Eppel, South Africa Clothing and Textile Workers’ Union (SACTWU), Sør-Afrika:
Kampen mot Kina-importen
Sanusha Naidu, forskningsleder ved Fahamu-stiftelsen i Sør-Afrika og Camilla Solvang Hansen, masterstudent ved PRIO/Stellenbosch:
India satser i Afrika
Jane Nalunga, regionkoordinator i Southern and Eastern African Trade Information and Negotiations Institute (SEATINI):
Afrika må vise handelspolitisk vilje
Sigurd Jorde, informasjonsmedarbeider i Utviklingsfondet:
Afrika og kappløpet om oljen
Daniel Volman, direktør for African Security Research Project, Washington DC:
Africom: Oljetilgang og terrorisme er viktigst
Kristin Haugevik, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI):
Med AU som partner – FN, EU og NATO i Afrika
Sabelo J. Ndlovu-Gatsheni, foreleser ved The Ferguson Centre for African and Asian Studies, Storbritannia:
Global maktpolitikk og sikkerhetisering av Afrika
Heidi Taksdal Skjeseth, journalist:
Norske private sikkerhetsoperatører: - Vi gjør verden til et bedre sted
Brother Buntu, kunstnerisk leder for Afrikan History Week:
De mange kappløpene om Afrika
Nhamo Samasuwo, programdirektør ved Institute for Global Dialogue, Sør-Afrika:
Mot en begynnende postvestlig konsensus
Boka inneholder også landprofiler over alle Afrikas 54 land.