Alle bønder fortjener respekt og ei lønn de kan leve av - det gjelder både norske bønder og botswanske bønder. Vi trenger en politikk som setter bærekraft og arbeidsfolk først, og som regulerer storselskaper og butikkeiere hardere. Samtidig sier FN at landbruket i alle rike land trenger en kursendring. Men gitt at vi legger om til et langsommere, mer bærekraftig landbruk kan gjerne summen som brukes til landbruksstøtte økes.
I Norge vet nesten alle hva FN mener om klima, mens nesten ingen vet hva FN mener om landbruk. I rapport etter rapport gjentar ulike FN-organer at rike land bør støtte landbruket på en annen måte. I dag er det meste av landbruksstøtten koblet direkte til produksjonsvolum. Jo mer du produserer, jo mer støtte får du. Det er to problemer med slik produksjonsstøtte:
1. For det første stimulerer den til økt bruk av energi i form av kunstgjødsel, kraftfôr, sprøytemidler og diesel. Landbruket er en av de største utslippskildene, og står for 20-30 prosent av de globale klimautslippene. Når vi ser på totalutslippene fra mat er produksjonsutslippene ofte langt høyere enn transportutslippene. Derfor har afrikansk mat som transporteres til Norge ofte lavere totalutslipp enn mat som er produsert i Norge.
2. Produksjonsstøtte bidrar ofte til overproduksjon i rike land. Det er nemlig ikke for lite mat i verden, derimot er overproduksjon ofte et problem for verdens fattige. «Årsakene til at sult og underernæring finnes samtidig som det er nok mat på nasjonalt eller globalt nivå, er velkjente: Manglende inntektsmuligheter for de fattige og fravær av effektive sosiale sikkerhetsnett», skriver FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO.
Befolkningsveksten går stadig saktere, og FN anslår at den vil stoppe på ca 9,5 mrd i 2050, før verdens befolkning vil begynne å synke noe. Også når vi kommer til befolkningstoppen rundt år 2050 kommer den største trusselen mot matsikkerhet til å være «at sult og feilernæring kan vedvare eller til og med fortsette å øke, på tross av at det er nok mat på aggregert nivå», sier FN.
Men kan for mye mat være et problem? Ja: «Vi må legge forholdene til rette for etableringen av en solid og stabil landbruksnæring i flest mulig land. I dag er dette tilnærmet umulig, fordi fattige land blir utkonkurrert av subsidiert mat fra rike land» mener David Luke fra FNs utviklingsprogram UNDP.
Problemet er at overproduksjonen dumpes på verdensmarkedet. Det betyr at den selges til en kunstig lav pris, på grunn av subsidiene. Slik utkonkurreres bøndene i fattige land, til tross for at de egentlig produserer billigst.
Dermed tvinges fattige land til å konkurrere mot hverandre innen et smalt spekter av tropiske varer rike land ikke produserer, som kaffe og bananer. Disse varene er det allerede stor overproduksjon av. Prisen er derfor lav eller uforutsigbar. Dermed mister fattige bønder muligheten til å tjene penger. De tvinges til å være selvbergingsbønder, uten inntekt, uten tilgang på kjøling og lagring eller markeder. Dette er svært sårbart. Om bare ei avling slår feil, er katastrofen rett rundt hjørnet, slik vi ser i Sahel nå og på Afrikas horn i fjor.
I mange fattige land er avlingene i dag så lave som ti prosent av avlingene på en like stor åkerlapp i rike land. Potensialet for å øke avlingene på en bærekraftig måte, uten å pløye opp ny mark, er enormt. Men de produksjonsdrivende subsidiene i rike land bidrar til å ødelegge forutsigbarheten og den langsiktige lønnsomheten i fattige land.
Dette er forklaringen på at FNs mat- og landbruksorganisasjon FAO, FNs utviklingsprogram UNDP, FNs rapport om tusenårsmålene, FNs generalsekretær Ban Ki-moon og FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter, alle kritiserer rike lands produksjonsstøtte.
Men i motsetning til frihandelsdogmatikerne mener ikke FN at alle former for landbruksstøtte må vekk. I «How to feed the world in 2050» beskriver FAO andre støtteformer, som ikke er direkte koblet til produksjonsvolum, såkalt «dekoblet» støtte. Dette kan være støtte til klimavennlig drift, distriktsbosetting, kulturlandskap, biologisk mangfold, samt å ivareta beredskapsjord slik at den binder mest mulig klimagasser. Så lenge vi kan garantere at subsidiert mat ikke eksporteres, kan Norge bruke slike støtteformer, sier FN.
Det er riktig at Norge ikke eksporterer landbruksvarer direkte til u-land, men gjennom eksport av kunstig billig norsk ost tar vi likevel en bit av verdensmarkedet som u-land gjerne ville hatt. Hovedproblemet med norsk politikk er likevel at vi bruker den samme formen for subsidier som EU og USA, landene som i størst grad ødelegger for fattige land. Dermed stiller Norge seg på samme side som dem som ødelegger for fattige land. Vi krever at regjeringen må ta et internasjonalt initiativ og jobbe for at alle rike land legger om landbruksstøtten.
I WTO-forhandlingene støtter altså Norge EUs og USAs linje i landbruksforhandlingne. I forhandlingene om fisk, industrivarer og tjenester presser derimot Norge på for økt liberalisering. Dette er svært problematisk. I iveren etter å selge oppdrettslaks til resten av verden, river den norske regjeringen med seg u-lands politiske handlingsrom. FN-rapporten «Making global trade work for people» sier derimot at fattige land må få muligheten til å beskytte egne markeder og egen produksjon i en oppbyggingsfase.
Etter en slik omlegging som FN skisserer kan vi altså både få et mer miljøvennlig landbruk, ivareta distriktsbosetting og kulturlandskap, samtidig som vi gjør det enklere for bønder i fattige land å tjene penger. Men en omlegging av landbruksstøtten alene er ikke nok. I tillegg må vi bruke toll på en smartere måte for å vri importen fra rike til fattige land, og stimulere til videreforedling i u-land. Dessuten må vi gjennom bistand støtte bondekooperativer, fagforeninger, sivilsamfunn og frie medier i fattige land. I sum kan dette gi en grønnere, mer rettferdig verden!
Innlegget stod på trykk i Dagsavisen fredag 20. juli.