Har Norge gitt opp FN?

Nylig deltok jeg på det tolvte toppmøtet i FNs handels- og utviklingsorganisasjon, UNCTAD, i Accra, Ghana. Siden starten in 1964 har UNCTAD vært en viktig organisasjon for afrikanske land, fordi den har hatt utviklingslands behov i fokus og bidratt med analyser og strategier for hvordan de kan skape økonomisk og sosial utvikling. UNCTAD er dessuten viktig fordi de tilbyr et alternativ til for eksempel Verdensbankens og Det internasjonale pengefondets anbefalinger, og til reglene for global handel som forhandles blant annet i WTO og i mange i bilaterale handelsavtaler.

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg i Accra var å se hvor sterkt det politiske skillet mellom rike og fattige land fortsatt er. For mens afrikanske land og andre utviklingsland la stor vekt på behovet for å bevare og forsterke UNCTADs rolle som tilbyder av analyse og politisk rådgivning for en utviklingsvennlig politikk, snakket land som USA mest om behovet for reform – og en slanking av UNCTAD for å unngå overlapping med andre organisasjoner. For fattige land er det derimot kanskje nettopp viktig at UNCTAD tar opp de samme spørsmålene som Verdensbanken eller WTO, dersom de gir ulike svar? Det er en utbredt oppfatning at USAs agenda for reform er å svekke UNCTAD.

Det er påfallende at mens land som Norge har en hovedvekt på bistand, blant annet bistand for økt handel, er ikke dette høyeste prioritet hos for eksempel afrikanske land. Afrikagruppen etterlyste tiltak for å sikre stabile inntekter fra råvarer, diversifisering av produksjon og handel, og anerkjennelse av politisk handlingsrom, foran handelsbistand. Det var lite aksept for slike krav fra norsk side.

Norge liker å se oss selv som FNs venn. Samtidig vil vi gjerne se på oss selv som venn av de fattige landene. Til Accra kom Norge med ett hovedbudskap: UNCTAD må reformeres for å bli mer effektiv. Det kan være både riktig og fornuftig, dersom reformene er ment å effektivisere driften heller enn å redusere organisasjonens mandat. Norges posisjoner må likevel ses i lys av den politiske kampen mellom de som ønsker å styrke UNCTAD og de som vil svekke organisasjonen. Land i Sør vil lett oppfatte Norges posisjon som at vi stiller oss i rekken av de som vil spille organisasjonen ytterligere ut over sidelinjen og overlate det handelspolitiske området til WTO og bilaterale avtaler. Norges terping på reformagendaen, samtidig som vi mangler et politisk prosjekt for UNCTAD, kan fort bli tolket som at vi stiller oss på USAs side, blant de som ikke ønsker en handlekraftig organisasjon som kan gi utviklingslandene reelle politiske alternativer. I Accra var det tydelig at Norges posisjon ble oppfattet slik av representanter både fra Nord og Sør.

Den rødgrønne regjeringen sa de ville satse på FN-sporet, og styrke FN på bekostning av Verdensbanken. Nå er FN-reform blitt et prestisjeprosjekt. Det er lett å være for reform og effektivisering, men hva er det egentlig vi vil reformere til? Så lenge det politiske prosjektet med FN er uklart, og Norge allierer seg mer med EU og USA enn med afrikanske land, vil vi fort bli mistenkt for å være ute etter å svekke, heller enn å styrke, FN. Er nedprioriteringen i budsjettet et signal om at regjeringen er i ferd med å gi opp FN som redskap for utvikling?