”Det er pussig hvordan mange av oss vestlige engasjerte, som særlig er motstandere av imperialisme, lar oss provosere av Kina. Mye av vår kritikk av Kina handler jo nettopp om Kinas ikke-imperialisme eller ikke-innblanding,” sa Eggen. Han fortsatte: ”Europa forsøker å ”oppdra” det vi oppfatter som umodne stater i Afrika, på en måte som ligner veldig på imperialisme.” Han hevdet at Europa har mye sterkere ambisjoner om å endre land i Afrika enn i Asia, selv om det etter mange kriterier står enda dårligere til med styresett i Asia. For eksempel vurderer Freedomhouse kun hvert tredje land i Afrika som ”ikke fritt”, mens i Asia er det to tredeler som kommer inn i den samme kategorien, påpekte Eggen.
”Når vestlige myndigheter og medier likevel har et sterkere fokus på å forbedre styresettet i afrikanske land sammenlignet med Asia, kan dette ha sammenheng med at vestlige land viderefører et kolonialt forhold til Afrika,” hevdet Eggen. Med et ”godt styresett” definert av Verdensbanken, har vestlige land forsøkt å konstruere et vestlig hegemoni. I Latin-Amerika møter det nordamerikanske hegemoniet sterk motstand, og i Afrika frykter vestlige land at de er i ferd med å miste det, når Kina og andre store land styrker sin posisjon.
Kappløpet er positivt
Det nye kappløpet om Afrika er i det store bildet positivt, sier Eggen, men understreker at dette er sammenlignet med et vestlig hegemoni som alternativ, ikke ut i fra et ideal.
Kinas og andre lands inntog i Afrika er postivt for Afrika, da dette gir afrikanske myndigheter større politisk handlingsrom. Tidligere hadde demokratiske valg i afrikanske land begrenset betydning, fordi rammene for afrikanske regjeringer var så begrenset på grunn av krav fra vestlige donorer og kreditorer/IMF/Verdensbanken. Med nye stormakter har afrikanske regjeringer mer reelle valg. Det gir også demokratiet mer mening.
Kinesiske myndigheter møter i større grad afrikanske land som likeverdige partnere, selv om de selvsagt ikke er like sterke, understreket Eggen.
Lei av at Vesten behandler Afrika som barn
Uazuvara Kapombo Katjivena var hjertens enig med Eggen, og sa: ”I Afrika er vi lei av at ledere i Europa og Nord-Amerika hele tiden prøver å kontrollere Afrika og behandler oss som om vi var umyndige. Europa ser på Afrika som ”sitt kontinent,” akkurat som en hund som har markert sitt territorium”. Katjivena pekte på at europeiske land har en restriktiv innvandringspolitikk og vil bestemme hvem som kan komme inn i Europa. Nå prøver Europa også å bestemme hvem som får lov til å komme til Afrika, mente han.
Inter-imperialistisk rivalisering
Helge Rønning, professor ved Universitetet i Oslo og ekspert på det sørlige Afrika, ser på dette kappløpet som inter-imperialistisk rivalisering som ikke nødvendigvis gagner Afrika. Han anser dette stadiet som imperialismens tredje stadium, som ikke er noe bedre enn det første stadiet i 1885, da Europa delte Afrika mellom seg.
Rønning anser at den nye interessen for Afrika blant ”nye” stormakter har sin bakgrunn i at de er ute etter billige råvarer og nye markeder, akkurat som Afrikas tidligere kolonimakter. ”Korea har behov for olje og råvarer og Malaysia driver rovdrift på skogen i mange afrikanske land,” sa han.
Rønning understreket at Kina som ny supermakt også har kondisjonalitet for sine investeringer og lån, selv om dette ikke har med godt styresett å gjøre. Kinas stiller ofte betingelser knyttet til tilgang til råvarer og konsesjoner, sa Rønning.