Nepad - en ny plan for å redde Afrika?

I vestlige media er Afrika synonymt med krig, sjukdom og økonomisk krise. Nå vil afrikanske ledere gjøre afropessimismen til skamme. I sommer lanserte de to gigantprosjekter: Den afrikanske union (AU) skal sikre fred, panafrikansk samarbeid og utviklingen av godt styresett, mens det økonomiske utviklingsprogrammet New Partnership for Africa’s Development (Nepad) skal dra Afrika opp av den økonomiske hengemyra. Prosjektene er ambisiøse, men kritikere mener de retter seg mer mot vestlige ledere enn mot egen befolkning.

UT MED OAU, INN MED AU

Den afrikanske unionen (AU) ble lansert i Durban, Sør-Afrika den 9. juli. Statsledere fra hele kontinentet klarte i løpet av tre dager både å gravlegge den gamle Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), og gi den nye unionen en real pangstart.

«Gjennom denne unionen, har folkene på vårt kontinent gitt et utvetydig erklæring om at Afrika må forenes. Vi afrikanere har en felles skjebne!», uttalte Sør-Afrikas president Thabo Mbeki i åpningstalen. Han ble senere valgt til unionens første leder.

Enheten var likevel ikke større enn at mye av oppmerksomheten rundt toppmøtet i Durban dreide seg om rivaliseringen mellom Mbeki, og Libyas Moammar Gadaffi. Gadaffi var en av de første som begynte å snakke om en afrikansk union på 1990-tallet, etter at han hadde kommet på kant med så vel Vesten som den arabiske verden. Men Gadaffi har flere ganger vært på kollisjonskurs med blant andre Mbeki og har kritisert Nepad for å være en «ny-kolonial» plan, en kritikk Mbeki har klart å stoppe ham i å si høyt.

MER ENN ET NAVNEBYTTE

Blant dem som ser på AU med håp er Jan Isaksen, seniorforsker ved Chr.Michelsens Institutt i Bergen.

- Jeg tror dette er et skritt på veien, og i riktig retning, sier Isaksen. Men han tør ikke spå hvor lang veien mot et bedreAfrika vil bli, og hvor komplisert prosessen vil være.

Håpet er at splittelsene som lammet OAU og gjorde o1rganisasjonen berømt for sin manglende effektivitet nå skal være historie. I 2002 er det nye tema som står på dagsorden:

- Inn i det nye årtusen er de afrikanske lederne i mye større grad opptatt av økonomisk vekst og godt styresett, noe OAU ikke fokuserte på, sier Isaksen.

På lengre sikt er det tanker om et felles panafrikansk parlament med sete i Addis Abeba, men foreløpig er det bare fire land som har undertegnet dette forslaget. Videre skal det opprettes en sentralbank og felles valuta.

PARALLELL TIL EU

Det er derfor ikke så rart at mange trekker paralleller mellom AU og storesøster lenger nord: EU.
- Tanken er å utvikle dette politisk slik at det langt fram i tiden blir en politisk union. Derfor kan man sammenlikne det litt med tanken bak EU, forklarer Jan Isaksen.

Men sammenlignet med framveksten av EU, så skal integrasjonen i Afrika skje raskere, mye raskere. AU har for eksempel bestemt at sentralbanken skal være på plass innen ett år, og en felles økonomi i Vest-Afrika i løpet av tre år.

- Dette er veldig, veldig urealistiske mål, når vi tenker på hvor lang tid det har tatt Europa å utvikle det samme, sier Karin Dokken, førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun savner litt ydmykhet fra de afrikanske lederens side. Hun tror noe av gløden kan slukne når man om et par år oppdager at ting går litt treigere enn man slo fast i sommer.

REGIONALE SAMARBEID

Skjærer man gjennom retorikken om enhet og vennskap, er det økonomi alt dreier seg om. Økonomisk utvikling og vekst må til, og de afrikanske lederne ønsker å satse på felles marked og felles økonomi.

Den afrikanske unionen skal bygge videre på allerede eksisterende regionale samarbeid, og utvide disse. Etter å ha studert det regional samarbeidet Ecowas i Vest-Afrika er Karin Dokken skeptisk.

- De økonomiske samarbeidene i Vest-Afrika hadde bare begrenset framgang. De bygget ned handelsbarrierer, som om dette var hinderet for utvikling. Men når alle landene produserer de samme varene for de samme markedene i Europa, hjelper det ikke å bygge ned handelsbarrierer, påpeker hun.

Dokken peker dermed på en stor svakhet for framtidige regionale fellesøkonomier i Afrika. - I Afrika har man ikke økonomier som utfyller hverandre, slik som de tilsvarende samarbeidene i EU og Sørøst-Asia bygger på, sier hun.

NEPAD, EN MARSHALL PLAN?

Noen få uker før lanseringen av AU, ble en annen kanskje like viktig plan lansert; Nepad (New Economic Partnership for Africa’s Development). Det skjedde på G8-møtet i Kananaskis

i Canada i slutten av juni. Fire afrikanske statsleder la et utviklingsprogram som de mener kan redde Afrika fram for lederne av verdens mektigste økonomier - pluss Russland. De fire var Sør-Afrikas president Thabo Mbeki, den kanskje viktigste motoren bak programmet, og hans kolleger fra Nigeria, Olusegun Obasanjo, Senegal, Abdoulaye Wade, og fra Algerie, Abdul Aziz Bouteflika.

Ideen er at Nepad skal redde Afrikas økonomi gjennom å knytte den tettere opp til verdensmarkedet. Afrika skal bli et stabilt, sikkert og profitabelt marked for internasjonale investeringer. Krig og konflikter skal opphøre og Afrikas stater skal få et godt styresett. Da vil investeringene komme, og Afrika komme på fote. Planen selges derfor også som en Marshall-plan for Afrika.

Statslederne for G8-landene har da også kjøpt planen, og både Canada og Storbritannia har lovet økonomisk støtte. Det er ventet at USA og Frankrike vil følge etter. Arkitektene bak
planen har regnet ut at de vil trenge 64 milliarder dollar i året for å klare å oppnå en ønsket vekstrate på sju prosent.

BYGGER AU PÅ NEPAD?

Forholdet mellom AU og Nepad er langt fra klinkende klart, verken for Afrika selv eller resten av verden. Det gjør ikke bildet enklere at primus motor bak Nepad, Thabo Mbeki, nå har blitt leder for AU, mens hans nigerianske kollega Obasanjo både leder arbeidet med å implementere Nepad, samtidig som han er aktiv i utformingen av AU.

Forvirringen blir ikke mindre av at Obasanjo først uttalte at «hvis AU ikke ønsker Nepad, vil det heller ikke bli noe Nepad», for under AU-toppmøtet å slå fast at AU og Nepad er en del av det samme.

En rettesnor er at Nepad er et økonomisk program landene selv kan melde seg inn i, dersom de oppfyller visse krav til godt styresett og stabil økonomi. AU er en bredere organisasjon for alle afrikanske land, og har et løsere mandat der mye fortsatt ikke er på plass.

NYKOLONISERING

Nepad er den av de to nykomlingene som har møtt sterkest kritikk, og ikke bare fra Moammar Gaddafi. En rekke opprop, erklæringer og uttalelser fra uavhengige organisasjoner, fagforeninger, forskere og aktivister fra hele Afrika viser misnøye med ikke å ha blitt tatt med i planleggingen av det som skal bli redningen for Afrika. Mange er også kritiske til selve innholdet i og forutsetningen for den økonomiske planen.

- Retorikken i Nepad legger vekt på at Afrika skal være selvberget og selvforsynt. Men i virkeligheten vil planen føre til større underordning og avhengighet. Dette er en ny kolonisering av Afrika - der de koloniserte ber om å bli kolonisert, sier Dot Keet. Keet er forsker ved AIDC (Alternative Information and Development Centre) i Sør-Afrika, og en skarp kritiker av Nepad.

Kritikken som har vært reist fra afrikanske organisasjoner dreier seg i hovedsak om Nepads nyliberale innhold. Planen forsøker å knytte Afrika tettere til et internasjonalt markedet som til nå har vært svært fiendtlig til Afrika. Nepad godtar, ifølge kritikken, den internasjonale økonomien slik den fungerer i dag. Gjennom Nepad vil afrikanske land bli nødt til å godta Vestens handelsavtaler og økonomiske rammer, noe som allerede rammer Afrika hardt.

Men Keet er også svært skeptisk til hvilke krav landene i Nord vil stille før de bidrar med den økonomiske hjelpa Mbeki ber om. Vesten vil for eksempel ha «godt styresett» i Afrika, før de investerer.

- Ingen spør Vesten om deres motiver. George W. Bush sier at han ønsker «Frie valg - og frie markeder» i Afrika. Nepad er en plan som må tilfredsstille landene i Nord. Vi blir holdt som gissel, påpeker Keet.

Som mange andre er hun redd for at Afrikas egne politiske veivalg må vike for å motta «løsepenger» fra Vesten. Zimbabwe er et eksempel: mens de fleste er enige om at situasjonen i
Zimbabwe er håpløs, ønsker ingen at England skal kunne presse gjennom sin politikk ved å holde tilbake penger. England er selv del av konflikten i Zimbabwe.

- Vi har mange dårlige erfaringer med å motta penger fra Vesten, påpeker Keet.

ALL MAKT TIL MBEKI?

Andre kritikere har påpekt hvordan Nepad blir presset gjennom av noen få land, med Sør-Afrika som det viktigste. Sør-Afrika er en regional stormakt, og står for tre fjerdedeler av både bruttonasjonalproduktet og industriproduksjonen i hele det sørlige Afrika. Mens Sør-Afrika har en svært stor eksport til nabolandene, importerer de lite. Sør-Afrika har derfor selv stor interesse av åpne grenser og frihandel, noe som kan by på problemer for nabolandene. Man skal heller ikke glemme at Sør-Afrika de siste årene har kastet ut stadig flere innvandrere fra andre afrikanske land. De åpne grensene skal derfor ikke tas helt bokstavlig.