Noen av bidragsyterne i boka stiller spørsmål ved den eurosentriske dominansen i afrikansk medieforskning. Andre undersøker behovet for å tenke på nytt om teknikker og strategier for medie- og kommunikasjonsforskning på kontinentet, samtidig som de gir oss konturene av de nøkkeldebattene som dominerer innenfor feltet. Hva er den kontekstuelle betydningen av forskning i Afrika? Hvordan har forskning på medier og kommunikasjon
utviklet seg over tid? Hvordan blir forskningsmetodene innenfor feltet påvirket av teknologiens utvikling? Disse og flere andre spørsmål er temaer i bokas 23 kapitler.
Blant de vedvarende og mer spesifikke spørsmålene boka prøver å gi svar på er også: Hva er egentlig afrikansk medieforskning i det 21. århundre? Hva omfatter den? Hvilke teknikker blir brukt? Er begrepene som brukes i kommunikasjonsforskning universelle, eller har Afrika som region en helt annerledes tilnærming til hvordan forskning blir gjort – eller bør Afrika ha det? Hvilke utfordringer står de forskerne som forsøker å jobbe innen feltet i Afrika overfor? Hvilke nye temaer er på vei opp i medie- og kommunikasjonsforskning i Afrika? I hvilken retning er forskning på medier og kommunikasjon generelt på vei?
Hvilken virkning har ny teknologi på medieforskningen, sett både ut fra et tradisjonelt og et samtidig perspektiv? Hvilke teoretiske og begrepsmessige teknikker bør vi ta i bruk for å forstå de nye mediene? Hva betyr «Afrika sør for Sahara»? Det hevdes i boka at det er nødvendig for oss å forstå den regionale kontekstens relevans for både forskere og studenter som jobber i felt. Hva er forskning? Hva betyr «afrikansk»? Hva er medier, sett fra et afrikansk perspektiv? Hva er kommunikasjon?
Boka tar som sitt utgangspunkt at kunnskapsproduksjon, deling av kunnskap og overføring av kunnskap er nøkkelelementer som det er nyttig å foreta en kritisk analyse av for å forstå de vestlige forskningsparadigmenes dominans i en afrikansk kontekst. Merkelig nok blir lokalt produserte mekanismer for forskning på medier og kommunikasjon ofte forbigått i stillhet. Hvordan påvirker det måten data blir forsket på, oppfattet, fortolket og til og med spredt?
Hvor er den afrikanske metodologien for forskning på medier og kommunikasjon? Hvis den ikke finnes, som noen av kapitlene illustrerer, vil vi oppleve at den utvikler seg i løpet av vår levetid? Er det nødvendig å ha en? Burde vi bry oss om at det ikke finnes en? Kan historien korrigeres? Hvordan kan Afrikas kapasitet for forskning innenfor medier og kommunikasjon bli styrket? Den ujevne fordelingen av ressurser innebærer at universiteter som er basert på den vestlige halvkule kommer til å fortsette å dominere den globale forskningskapasiteten, ikke bare innen medie- og kommunikasjonsvitenskap, men innenfor en lang rekke andre felt også. Hvordan kan forskere i det globale nord og sør samarbeide?Hvilke muligheter finnes?
Boka har et forord av den sørafrikanske kommunikasjonsprofessoren Keyan Tomaselli, og bidragsyterne er både Afrika-baserte, forskere fra diasporaen og ikke-afrikanske forskere som arbeider på kontinentet.
I et forsøk på å gjøre noe med den vedvarende engelskspråklige dominansen i afrikansk medieforskning, har jeg forsøkt å gi plass til forskning fra både det franskspråklige og det portugisisk-språklige Afrika. Mens det er gjort mye forskning på nigeriansk Nollywood-film, for eksempel, er det sjelden vi ser forskning om filmindustrien i Kapp Verde eller Mosambik på engelsk. Tekstene til Christian Agbobli, Marie Soleil Frere og Susana Salgado, alle veteraner innen medieforskningen, er hovedsakelig basert på deres forskning i fransk- eller portugisisk-språklig Afrika. Det samme gjelder for arbeidene til de nederlandske og belgiske bidragsyterne, antropologene Mirjam de Bruijn, Inge de Bruin og Katrien Pype.
Blant tekstene fra engelskspråklig Afrika er medieforskeren Chris Wolumati Ogbondah og statsviteren Pita Agbese Ogabas kritiske analyse av Boko Harams budskap og kommunikasjonsmetoder, hvor de bruker Boko Harams egen mediestrategi som utgangspunkt, og Jane Duncans gjennomgang av ny forskning på overvåking av kommunikasjon og motstand, først og fremst i det sørlige Afrika. Andre bidrag er mer tematiske, fra Kristin Skare Orgeret (kjønn), Everette Ndlovu (medier i diasporaen), Toussant Nothias, Ylva Rodny-Gumede og Colin Chasi (dekolonisering), bare for å nevne noen.
Enda viktigere er det at flere av bidragsyterne til boka har en interessante tverrfaglige samarbeid med andre fag som antropologi, sosiologi og statsvitenskap. Det er viktig å undersøke om en tverrfaglig tilnærming til forskning på medier og kommunikasjon i Afrika styrker eller svekker vår forståelse av faget. Som man kunne vente, blir tverrfaglige tilnærminger tilsynelatende feiret i denne boka.