Til u-landenes beste?

Den norske debatten etter WTO-sammenbruddet tidligere i sommer viser behovet for aktører som taler utviklingslandenes interesser i stedet for ideologiske posisjoner. I Dagbladets spalter og på radioprogrammet Dagsnytt atten har Aksel Nærstad fra Utviklingsfondet og Høyres Erna Solberg hatt høy temperatur seg imellom. Mens Solberg anklager Nærstad for å operere med skjulte agendaer, spiller sistnevnte indignert mens han påberoper seg å fremme analyser som deles av «hundrevis av millioner av fattige mennesker».

Bak formen og i politisk innhold, sier de lite nytt. Solberg hevder, som høyrefolk flest, at et globalt frihandelsregime er det eneste som kan sikre reell utvikling for verdens fattige, og at det nærmest er et slags kausalt forhold mellom handelsliberalisering og fattigdomsbekjempelse: Jo friere økonomi, jo bedre for alle – først og fremst verdens fattige.

Mot dette står Nærstads idealer om nasjonal suverenitet innenfor landbruket for både rike og fattige land, og en oppfatning om at handel med matvarer nesten utelukkende gagner agrobisniss og storkapital og nesten aldri de fattige.

Mens Solberg vektlegger frihandel som det viktigste for økonomisk utvikling,er Nærstad opptatt av politisk handlingsrom, eller muligheten for myndigheter til å planlegge og å stimulere oppbygningen av landbruk og industri med grep som tollsatser og subsidier. Litt forenklet kan man si at Solberg er i seng med norsk eksportindustri og Nærstad i seng med norske bønder. Begge nekter hårdnakket for konflikter mellom sin «sengepartners» ønsker på den ene siden og økonomisk utvikling for verdens fattige på den andre. Snarere tvert imot.

Debattens mest interessante trekk er kanskje fraværet av et perspektiv: Ideen om at utviklingslandene bør ha både politisk handlingsrom og markedsadgang – at en god utviklingspolitikk vil gi fattige land muligheten til å både å bruke politiske muskler i sin industrielle utvikling og mulighet til å selge det de kan eksportere. For begge har forklaringsproblemer.

I forsøkene på å forsvare økonomisk liberalisering som et mantra for de fattige, viser Solberg en meget enkel omgang med historien. – Det er eksportretting som har vært grunnlaget i-landenes rikdom, hevdet hun i forsvaret av et avtaleutkast som ville tvunget Sør-Afrika til å kutte tollen på industrivarer mellom 50 og 60 prosent.

Fagforeningene i landet advarer mot titusenvis av nye arbeidsledige i en tekstilsektor som ikke vil kunne konkurrere med Kinas eksport på sitt eget marked.Solberg tar beviselig feil. Hyllemetre med økonomisk historie viser at for å være vellykket på verdensmarkedet trengs en sterk produksjonssektor.

Stikk i strid med hva Solberg påstår, har land som Kina, India og Indonesia brukt flere tiår på å bygge opp en nasjonal industri og en middelklasse før de åpnet seg mot verdensmarkedet. Vesten er i ferd med å frarøve Afrika muligheten til å gjøre det samme, fordi myndighetene våre er mest lydhøre ovenfor eksportindustriens ønske om nye markeder.

Men Nærstads perspektiv er også vanskelig. – Det er ingen konflikt mellom å ivareta norsk landbruk og hensynet til verdens fattige, hevdet Nærstad på Dagsnytt atten 6. august.

Neivel? Dersom de fattigste landene ikke skal få selge det de lager, nemlig landbruksvarer, på vestens markeder er det vanskelig å se for seg hvordan man kan få til en overføring av økonomisk velstand fra Nord til Sør. Terje Riis-Johannesen hevdet i Ny Tid i juni at det skal skje med bistand, ikke med handel. Men 50 år med bistand viser et behov for å tenke nytt. Vi bør høre på en samlet Afrikansk Union når den ber om reduksjoner i vestens produksjonsdrivende subsidier og bedre markedsadgang for sin eksport.

Mer enn noensinne trenger vi både aktører og myndigheter som tør ta utviklingsvennlige posisjoner – enten det innebærer å legge seg ut med landbruks- eller industrisektoren.