Selv om vi fikk et historisk internasjonalt forbud mot eksportsubsidier i landbruket, ble hele resten av utviklingsagendaen i organisasjonen stående i uvisse.
Utenriksminister Børge Brende har vært svært tydelig på at regjeringen prioriterer handel i utviklingspolitikken, og vi hadde derfor god grunn til å ha høye forhåpninger da det ble klart at Brende fikk en sentral rolle i forhandlingene i WTO i desember. Det sto om framtiden til den såkalte Doha-runden, utviklingsrunden. Men ikke minst sto det også om viktige, helt konkrete utviklingspolitiske forslag.
Eksportsubsidier - en økonomisk fossil
Eksportstøtte for landbruksvarer er en økonomisk fossil, og dømt nord og ned for sin skadelige utviklingseffekt. Derfor burde det være ganske uproblematisk å gjøre som WTO-medlemmene egentlig sa de ville gjøre innen 2013 – fase ut all eksportstøtte. Regjeringen gikk foran som et godt eksempel i høst, og viste hva for slags type lederskap som trengs for å få global enighet om løsninger. Det internasjonale forbudet mot eksportstøtte vi fikk i Nairobi vil vært en skikkelig vitamininnsprøyting for globale handelssamtaler, selv om vi enda er usikre på nøyaktig hvilken effekt vedtaket vil få på amerikanske eksportpraksiser.
Det er ikke bare eksportstøtte som utgjør et problem for internasjonal dumping av matvarer. I Kamerun har for eksempel kyllingbønder i en årrekke måttet konkurrere med europeisk produksjon av kylling som selges under produksjonskostnad, selv uten eksportsubsidier. Det er slike forhold som gjør at afrikanske land helt siden Doha-rundens start har vært veldig tydelige på at de ønsker tilgang på en anti-dumpingsmekanisme som kan bøte på dumpingproblemet på lokale markeder.
Utvikling nedprioritert
Norge har i dag tilgang på denne typen tiltak for over 500 landbruksvarer, mens Kenya ikke har tilgang i det hele tatt. Videre forelå det i Nairobi forslag fra utviklingsland både om å forby fiskerisubsidier som skaper overfiske og om å gi de minst utviklede landene toll- og kvotefri markedsadgang i rike land. Begge disse initiativene er formulert i FNs nye globale mål for bærekraftig utvikling. Derfor er det spesielt urovekkende at ingen av disse tre forslagene fikk støtte på årets ministermøte. Samtidig vokser køen med de utviklingssakene som faktisk er kompliserte.
Enda mer problematisk enn mangelen på positive utviklingspolitiske vedtak var det at den gjenstående utviklingsagendaen – Doha-runden – nå står i fare for å bli nedprioritert. USA og EU ønsker å bøte på WTOs svært sammensatte agenda ved å legge på enda flere, kontroversielle avtaler å forhandle om. Dette skaper som ventet uro blant utviklingsland. I månedene som kommer, ikke minst på WEF-møtet i Davos i januar, vil vi kunne teste hvor opptatt utenriksminister Brende virkelig er av at handelspolitikken skal være et virkemiddel for utvikling.