Plurilaterale – vs. Multilaterale forhandlinger
Selv om det var bred enighet blant landene om viktigheten av et multilateralt handelssystem, var det mye diskusjon rundt hvordan man kunne få fortgang i forhandlingene. Flere ministere tok til orde for såkalte “plurilaterale forhandlinger”, hvilket betyr at noen land går sammen og inngår en avtale seg i mellom. Som ett av 42 land deltok Norge i slike forhandlinger, og signerte en avtale om offentlig anskaffelser (se her).
Men en slik tilnærming er både problematisk og urettferdig. Den Afrikanske Union og en rekke av verdens utviklingsland er skeptiske til slike forhandlinger fordi det går i mot prinsippet om multilateralisme, som er et av de viktigste prinsippene innenfor WTO. Et økende antall plurilaterale og bilaterale avtaler kan med andre ord bidra til en svekkelse av hele det multilaterale handelssystemet. Samtidig frykter utviklingslandene at fokuset tas vekk fra Doha rundens fremste hensikt: å levere på utvikling.
Doha eller “nye tema”
På møtet ble det også diskutert hvorvidt det var behov for å gjøre WTO mer relevant, og dermed inkludere nye tema – slik som klima, matsikkerhet og energi - i forhandlingene. Dette møter likevel sterk motstand fra utviklingslandene. Frykten er at de mektige og rike landene vil bruke anledningen til å dreie fokuset vekk fra utviklingstemaene. Aniekan Ukpe, fra National Association of Nigerian Traders (NANTS) sa for eksempel dette i et møte med Fellesrådet for Afrika: “Det er uaktuelt for utviklingsland å gå med på forhandlinger om nye tema før man har fått en skikkelig “utviklingspakke”. At man hittil ikke har klart å gjøre dette viser at de rike landene mangler vilje til å koble handel med solidaritet.”
Norge i mot proteksjonisme
En rekke ministre – deriblant Jonas Gahr Støre - la under møtet vekt på nødvendigheten av og “uforbeholdent bekjempe all type proteksjonisme”. Dette ble kritisert av både norske - se Klassekampen 17.12 - så vel som afrikanske sivilsamfunnsorganisasjoner. Sylvester Wullo Bagooro fra Third World Network-Africa sier for eksempel: “Et slikt utsagn må puttes i kontekst. Proteksjonistiske tiltak, som brukes av rike land for å blokkere varer og tjenester fra utviklingsland er uakseptabelt. Samtidig, må utviklingsland få beholde sitt politiske handlingsrom slik at de kan beskytte lokal industri. Dette er de samme politiske instrumentene rike land har benyttet seg av i sin utvikling. De fremste proteksjonistene i dag er fortsatt de rike landene, så det er hyklersk av disse å snakke om proteksjonisme.”
Et lite fremskritt for afrikanske land i bomullsforhandlingene
Noen positive resultater var det likevel for utviklingslandene, og spesielt for gruppen med afrikanske land som kalles “Cotton 4”, Benin, Burkina Faso, Mali og Tsjad. Det var framgang i forhandlingene om utviklingsassistanse både fra Kina og USA, og i tillegg mottok C-4 forpliktelser fra USA på toll- og kvotefrihet (på noen toll-linjer). Selv om dette først må vedtas av den amerikanske kongressen, kan det sies å være et lite skritt i riktig retning for de afrikanske bomullsprodusentene – og kanskje et bidrag til å drive Doha-runden videre fram mot neste ministermøte i 2013.