Ganske snart viste det seg å være behov for en reorganisering av de nye organisasjonene, både på grunn av behovet for en mer effektiv organisering, men også for å rette mer oppmerksomhet mot land som var portugisiske kolonier, i tillegg til Sør-Afrika.
I 1967 ble Fellesrådet for det sørlige Afrika stiftet som en paraplyorganisasjon for tjue ulike organisasjoner. Blant organisasjonene fant man politiske og andre ungdomsorganisasjoner. Organisasjonen hadde som formål å arbeide for å realisere menneskerettighetene for alle mennesker i det sørlige Afrika, uten hensyn til etnisitet, hudfarge eller politisk innstilling.
Avskaffe apartheid
Viktige arbeidsområder for Fellesrådet var blant annet å arbeidet for å avskaffe apartheidpolitikken i Sør-Afrika og for å overbevise norske myndigheter om berettigelsen av økonomisk støtte til frigjøringsbevegelsene i land som var portugisiske kolonier. Blant annet spilte Fellesrådet en viktig rolle i opprettelsen av kontakt mellom frigjøringsbevegelsene og norske myndigheter og la press på norsk politikk overfor Portugal. Gjennom 1970- og 1980-tallet var situasjonen i land som Angola, Mosambik, Namibia og Zimbabwe viktige fokusområder for Fellesrådets arbeid.
Etter at de portugisiske koloniene hadde oppnådd selvstendighet på midten av 1970-tallet, var det arbeidet for å styrte apartheidregimet som lå i forgrunnen. Soweto-opprøret i 1976 mobiliserte nye krefter til arbeidet. Samme år åpnet Fellesrådet for individuelt medlemskap og flere lokallag ble opprettet. Som en viktig del av arbeidet arrangerte Fellesrådet internasjonale høringer om Sør-Afrika i 1977 og 1982. Høringene bidro til å sette Sør-Afrika på dagsorden og gjøre opinionen oppmerksom på apartheid og konfliktene i det sørlige Afrika.
Sanksjoner og næringslivets ansvar
Ved siden av informasjonsarbeid og politisk arbeid, besto mye av Fellesrådets solidaritetsarbeid for Sør-Afrika i å engasjere andre organisasjoner til innsats for frigjøringsbevegelsene. Blant annet var arbeidet opp mot fagforeninger og bedriftsklubber viktig. Sammen med andre organisasjoner var også Fellesrådet svært aktive i arrangementer for å feire og informere om store seire i frigjøringskampen i det sørlige Afrika, blant annet overrekkelsen av Nobels fredspris til Desmond Tutu i 1984 og løslatelsen av Nelson Mandela i 1990.
Et viktig arbeidsfelt i denne perioden var viktigheten av å opprettholde sanksjonene mot Sør-Afrika. Allerede i arbeidet mot apartheid satte Fellesrådet søkelyset på norsk næringslivs ansvar. Spesielt norske skipsredere ble satt under hardt press for at de skulle følge den internasjonale blokaden av Sør-Afrika.
Næringslivets ansvar for menneskerettighetene i land de opererer i var også i fokus i kampanjen mot oljeselskapenes ødeleggelser i forbindelse med oljeutvinningen i Niger-delta-området i Nigeria på begynnelsen av 2000-tallet.
Det siste tiåret har et liknende søkelys igjen vært rettet mot land som Angola, hvor norsk næringsliv har svært lønnsomme investeringer samtidig som fordelings- og velferdspolitikken i landet står fullstendig på stedet hvil.